Jeg hadde aldri planlagt å bo i Norge, men når jeg blir bedre kjent med landet, begynner jeg å like det på grunn av den rike naturen og nordmennenes kulturelt forankrede forhold til den. Jeg selger alt jeg eier i Polen og kjøper et lite småbruk på Finnskogen, rett ved grensen til Sverige. Her er det skog, innsjø, elv og åker, alt langt unna sivilisasjonen. Det krever mye arbeid og penger for å få orden på stedet, men siden vi flyttet hit, har livet fått nye farger. Vi setter i gang med å bygge et trygt rede for en usikker fremtid. Vi ønsker at det skal være så rolig som mulig, vennlig for mennesker og natur. At naturen som finnes her, skal gi hvile til den moderne bymennesket, og at mennesket i minst mulig grad skal skade den. Vi drømmer om hvordan vi skal oppnå uavhengighet i å hente energi og produsere økologisk mat. I to år har vi utrettelig pusset opp og renovert bygningene med egne hender og penger.
En dag kommer det et varsel: Kom til møte om bygging av vindturbiner i ditt område.
Jeg tar miljøvern veldig alvorlig. Hver gang jeg har hørt uttrykket “grønn energi” i fortiden, har jeg automatisk tenkt: “Det er ikke over ennå, vi kan fortsatt redde planeten.” Jeg har støttet grønn energi helhjertet, så da jeg fikk invitasjonen, ble jeg ikke panisk. Men snart innså jeg at den nærmeste vindturbinen skal bygges bare 800 meter fra vårt drømmehus i skogen, langt fra sivilisasjonen. På åsen på andre siden av innsjøen. Innsjøen er som et stort rør, vi hører hva naboene på den andre bredden sier, selv om det er en stor avstand mellom oss. Jeg går til dette stedet, hvor vi vanligvis tar med gjester og venner om vinteren for å “lytte til stillheten” (om sommeren hører vi fuglen). Jeg begynner å lure på hvordan det blir nå. Verken stillhet eller fugler, tenker jeg, for jeg vet at vindturbiner dreper fugler og at infralyd vil skremme bort alt som kan rømme og flykte. Kanskje også elg og rådyr, som jeg med glede observerer fra vinduet.
Jeg blir nysgjerrig på hva annet det er med disse vindturbinene. Jeg går til møtet med firmaet LandInfra, som ønsker å bygge dem her. Før møtet sjekker jeg dem på nettet. Det er stort, selv om de visstnok startet som en oppstartsbedrift. De skriver at de ønsker å redde verden fra trusselen fra fossile brensler, og de nevner hele tiden CO2-reduksjon. De planlegger å sette opp tjue-tre vindturbiner som skal produsere 150-230 MW “ren energi”, og de estimerer at prosjektet skal vare i 30 år. De har fått foreløpig tillatelse fra den svenske kommunen Eda, rett over grensen, og fra eieren av de svenske skogene.
Jeg går inn på eierens nettside, firmaet Stora Enso. Alt ser så vakkert, rent og økologisk ut, det er masse omsorg og ansvar, vakre treprodukter, økologiske papiremballasje, alt ser perfekt ut. Jeg surfer videre på nettsiden, og oppdager ganske raskt at jeg har å gjøre med et internasjonalt konsern som skryter av å være en av de største private skogseierne i verden: 2,02 millioner hektar! Bare på området som grenser til Norge (og mitt Brødbøl), hvor vindturbinene skal bygges, eier Stora Enso 3500 hektar produktiv skog, og det er bare en brøkdel av deres totale skogsområder. Kanskje de produserer biologisk nedbrytbar emballasje til mat, men hvor kommer disse emballasjene fra hvis ikke fra hogst av skoger?
På møtet med LandInfra ser jeg den smilende selgeren, som prøver å overbevise innbyggerne i grensebyene på begge sider av grensen om at hele vindturbinprosjektet vil være veldig lønnsomt for dem. Det er ikke klart hvordan, for inntektene vil bare gå til den svenske siden. Eda kommune vil få store skatteinntekter, og alle vil få det bedre. Det blir sagt store ord om at de nødvendige undersøkelsene i naturen vil bli gjort og at planen vil ta hensyn til beskyttede fuglearter. LandInfra gjør alt for å redde miljøet.
Jeg tenker på de ubeskyttede tranene, villgjessene og lomfuglene som hekker ved innsjøen og i hele området. På uglene, haukene, ørnene og tårnfalkene jeg ser over huset. På småfuglene, halvparten av dem kjenner jeg ikke engang navnene på. Og på flaggermusene som flyr ved skumringen. Det føles tungt når man forestiller seg hva som skjer med dem når de treffer vindmøllevinger…
Den smilende mannen fra LandInfra blir avbrutt av noen i salen. Det er en svenske. Jeg forstår ikke alt han sier, men skjønner at han bor ved veien som fører til den potensielle vindturbinparken. Han spør hvordan han skal leve når byggingen begynner, og når de tusenvis av tonn betong som kreves for fundamentene til hver enkelt turbinene skal transporteres forbi huset hans med lastebiler. Før den tid må han selvsagt også tåle at skogen blir hugget ned, for det er klart ingen kommer til å sette opp gigantiske vindturbiner på tettvokste åser.
Å, jeg har ikke nevnt det ennå. Det skal være tjue-tre møller, og hver eneste én skal være tre hundre meter høy (sic!). Legg til høyden på åsene, og vurder hvor synlige de blir. Dette skal være fremtidens vindpark, et prosjekt i ekstra pluss-klassen, forklarer den smilende selgeren. LandInfra har aldri før reist så høye master, men fordi vindforholdene i dette området er usikre, ønsker de å utnytte vindene som blåser så høyt som mulig.
Samtalene i salen fortsetter. Noen spør om det drastiske fallet i verdien på hus og gårder, andre om støy og infralyd, og atter andre om turisme og vern av kulturarven til norske og svenske skogfinner. Noen nevner lysforurensning og skyggekast fra turbinbladene. Det er mange spørsmål, men hver gang den smilende selgeren begynner å miste fatningen, kommer to PR-assistenter ham raskt til unnsetning med uavbrutte forsikringer om at alt er på stell, og alt er i orden.
I brosjyren om vindkraft, levert av selskapet, står det at søknaden om byggetillatelse må gjennomgå mange prosesser, og at avgjørelsen avhenger av om fellesskapets beste veier tyngre enn enkelt individets. Likevel kan jeg ikke riste av meg følelsen av at jeg blir lurt.
Fellesskapets beste ser for meg ut til å bety selskapets inntekter, mens individets beste betyr mitt eget å være eller ikke være. Som om ikke det er nok, ruinerer de allerede skyhøye strømregningene meg. Det hjelper overhodet ikke at jeg har et vannkraftverk bare noen hundre meter fra huset mitt, fordi strømmen derfra sendes til en helt annen bygd. I stedet får jeg strøm fra et kraftverk mange kilometer unna.
Jeg prøver å være ansvarlig og reflekterer et øyeblikk over denne individualiteten, multiplisert med alle de andre innbyggerne i nærliggende bygder. Kanskje det er sant at de to- eller trehundre husholdningene våre betyr mindre for planeten enn at hundretusenvis av andre får tilgang til “grønn energi”. Men når jeg tenker nærmere på det, forstår jeg ikke én ting – som virker mest essensiell, men helt oversett: Hva godt kan komme ut av å produsere denne energien til en så høy kostnad og med så stor ødeleggelse av naturen?
Jeg forstår at bruksskoger ikke er de urgamle urskogene, som det nesten ikke finnes igjen av på jorden. Men det er fortsatt skoger – våre grønne lunger som absorberer CO₂ og bidrar til miljøbeskyttelse så lenge de vokser. Hva er “grønt” med å felle 3500 hektar skog? Hva er
“grønt” med å forsterke landveier så mye at tunge lastebiler med betong og andre byggematerialer kan kjøre på dem? Eller med å bygge en massiv industriell infrastruktur på åsene over en ren innsjø?
Hvor “grønt” er det egentlig å støpe fundamenter på flere hundre tonn for hver vindmølle midt i skogene, blant små bygder og gårdsbruk? Hva med tonnene av smøremiddel til motorene, eller mikroplast som slites av og faller av turbinbladene? Og de hyppige brannene? Hvilken “grønn” påvirkning vil infralyd og mikroplast ha på de fiskerike, vakkert beliggende innsjøene og elvene? Og hva med endringene i selve vinden – dens styrke, temperatur og mikroklima? Hva skjer med området når vindparken etter tretti år ikke lenger er lønnsom? Vil den bli forlatt for å la skogen lege sine sår, eller vil det bli åpnet en annen type industri der? Og vil den industrien være grønn?
Jeg tenker på dette nå, mens jeg ser hvor klar er «stjernehimmelen over meg». I mitt hjemland har jeg ikke sett en slik himmel siden tidlig barndom, tilbrakt i fjellene. Det finnes ikke lenger slike himler over Europa, med mindre kanskje i Stjerneparkene. Inntil nylig kunne jeg ikke fatte at vi produserer så mye lysforurensning at vi må beskytte selv utsikten til stjernene fra oss selv. Men nå bor jeg i Norge, og selv om Finnskogen ikke er Nord, er det ikke vanskelig å fange et glimt av nordlyset her. Vil det fortsatt være synlig på en vindmøllepark? Vel, kanskje vi skal legge romantikken og sentimentaliteten til side og gå tilbake til økologien. Sies det ikke at sterkt lys forstyrrer nattefugler, dyr og insekter i deres naturlige funksjoner?
Hodet mitt sprenger. Og jeg har ennå ikke kommet til mine egne menneskerettigheter – retten til rent vann, ren luft, beskyttelse av fysisk og mental helse og velvære. Retten til at de store selskapene jeg flyktet fra i byen, ikke ødelegger livet mitt og knuser drømmene mine. Og til slutt, helt enkelt, retten til ikke å miste alt jeg har investert i et grønt liv, og potensialet for fremtidige grønne prosjekter knyttet til vårt lille individuelle sted i verdens ende midt i ingenting.
